top of page

INTERVIEWS â€‹

​

​

https://oitf.no/article/cultural-recovery-a-conversation-with-fredrik-floen/ 2021/03

​

https://www.nrk.no/kultur/nar-bjorks-_vespertine_-blir-opera_-lager-norske-fredrik-floen-kostymene-1.14055266

​

​

Costume as active agent. Conversation with Jonas Øren, Norsk Shakespearetidskrift NR 2-3 2020:

​

​

Fredrik_Shakespeare2020.png

REVIEWS 

WE SHALL NOT EVEN KNOW THAT WE HAVE MET, YET MEET WE SHALL. AND PASS AND MEET AGAIN. WHERE DEAD MEN MEET; ON THE LIPS OF LIVING MEN

​

​

"Publikum sitter på to stolrader langs catwalk-området. I den ene enden er et høyt tårn kledd i et gjennomskinnelig blomstrete gardin-aktig stoff. Etter en hakkete, musikalsk ouverture dukker den første «modellen» opp fra skyggene, foran tårnet, og starter sin catwalk. Deretter marsjerer én etter én av forestillingas 14 utøvere – inkludert Fredrik/Friedrich Floen selv – inn, ikledd Floens kreasjoner. De kommer i en stadig strøm; vi blir presentert for nesten 100 forskjellige antrekk i løpet av forestillinga. 

Det er imponerende, og lett utmattende." 

​

https://shakespearetidsskrift.no/2023/11/provoserende-kostymefest Hedda Fredly, Norsk Shakespeare Tidsskrift 

​

"Medan framsyninga kan tolkast som eit varsel om eigen dødelegheit og at når det kjem til dauden så kjem ingen unna uansett kva sosial status ein har, så gjer mitt pessimistiske tankesett dette om til ein forteljing om at menneskeslekta allereie er utvalde av Dauden til å delta i Tanz Macabre. Varselet om dødelegheita vår kom for mange år sidan, og vi ignorerte det. I ein del av framsyninga framtrer orda "there is a tower in everybody", og då tolkar eg dette i ljos av tårnet som eit symbol som spår ei katastrofal hending. Her blir den katastrofale hendinga vissa om vår eigen undergong, og ved å forstå dette kan vi finne ei ny innsikt i den siste tida før alt endar. I alt som skjer, om det er i dei få, stille augneblinka der kun song blir spela av, eller om det er i dei mest kaotiske augneblinka, så legg on the lips of living men fram for auga på publikum eit abstrakt tårn av inntulla trådar å nøste opp i. Til trass for dei mest kaotiske augneblinka er det fornøyeleg å sjå ein performance som utfordrar tolkingsevna lenge etter den tar slutt. Kven veit, kanskje den katastrofale hendinga som skal føre til ny innsikt var sjølve framsyninga?"

​

https://scenekunst.no/artikler/dauden-kjem-for-oss-alle Vilde Standal Bøyum, Scenekunst.no 

​

"Performativ –  und in seinem „danse macabre“-Stil durchaus eine Entsprechung zu Chile –  ist auch der Beitrag von Fredrik Floen aus Norwegen. Auf einem ca. sechs Meter hohen, pyramidenartigen Gebilde bewegen sich mehrere Performer:innen in extrem auffälligen Kostümen, die eigentlich so etwas wie Skulpturen am Körper sind. Sie wirken wie aus einem mittelalterlichen Totentanz, doch zugleich auch ganz modern. Die Pyramide ist übersät mit Kritzeleien und aufgehängten Zeichnungen. Man kann lange zuschauen, gespielt wurde mit zwei einander abwechselnden Besetzungen fast über die gesamte Ausstellungsdauer von immerhin elf Tagen. Das ist eigentlich durational performance in Extremkostüm, und man erfährt dann, nicht ganz überraschend, Fredrik Floen war mal Assistent bei Vinge/Müller, insbesondere bei ihrem legendären Berliner „Borkman“. "    

​

https://tdz.de/artikel/2bc997f1-02c5-416d-b6e8-fbdb136d3c0a Thomas Irmer Theater Der Zeit 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

OSLO CITY #8

​

https://kunstavisen.no/artikkel/2022/samtidskunst-i-motedrakt

​

"Tittelen peker på arbeidsforhold i motebransjen, men for meg gir den også assosiasjoner til den enorme pengebruken og makten som står på spill i moteindustrien. Kanskje går tankene dithen fordi utstillingen hadde åpningshelg  samme uken som Paris Fashion Week fant sted. En tematisering av den overdrevne pengebruken kan oppleves gjennom Fredrik Floens skulpturelle installasjon, With anticapitalists like us, capitalism is no real danger (u.å.). Her står tre modellskikkelser i overdådige kostymer, som tre modeller i finalen av at moteshow. Det sterke lyset på gulvet og rommet som er tapetsert i barokkmønster, lar seg forstå som en kommentar til hvordan penger nærmest blir «kastet ut av vinduet» for å lage midlertidige installasjoner under moteuker." MEERA MANJIT KAUR, Kunstavisen 

​

"Fredrik Floens skulpturelle innstallasjon transporterer oss rett inn til første rad på Paris Fashion Week. Fredrik Floen: With anticapitalists like us, capitalism is no real danger (u.å.)." MEERA MANJIT KAUR, Kunstavisen 

​

​

"Fredrik Floens verk With anticapitalists like us, capitalism is in no real danger hadde og en direkte tilnærming til det samfunnsaktuelle. Verket var en installasjon bestående av tre menneskelignende stoffskikkelser ikledd plagg laget av stoff som lignet sengetøy med sterke mønstre og barnlige motiver bl.a. av Disney-figurer. Plaggene var maksimalistiske med rysjer, blonder og sløyfer, og lyskasternes styrke gjorde disse skikkelsene videre dramatiske foran den mørke tapet-bakgrunnen. Dette forsterket assosiasjonene som forbindes med en moteframvisning, spesielt der lyskilden kom fra lyskastere på gulvet. Tittelen knyttet denne overdådigheten til moteindustrien – og ikke minst kunstindustrien også –, designeren og forbrukerens rolle i det frie markedet. "

https://paragone.no/pfyll/2022/10/18/oslo-city-fashion-show?rq=oslo%20city

​

​

​

​

SPECTRAL â€‹

​

"Etter hvert som øynene venner seg til det dunkle halvmørket, skimter jeg tydeligere figurene eller formene som henger ned fra taket. Skrekkabinettet er muligens heller lokalene til en gal dukkemaker, tenker jeg. Når jeg forlater salen en time senere oppleves rommet snarere som en botanisk hage med yrende liv."

Anette Therese Pettersen, Scenekunst.no

​

http://www.scenekunst.no/sak/vaere-en-del-av-gresset-som-gror/

​

http://www.scenekunst.no/sak/syvende-utgave-av-scenesamtaler/

​

http://shakespearetidsskrift.no/2020/09/hvem-kan-iscenesette-det-posthumane

​

https://klassekampen.no/utgave/2020-09-05/i-kaleidoskopet

​

​

​

​

DET SISTE EPOS 

​

"Rundt i rommet henger tøystykker med naturmotiver. Aktørene er sminket og kledd på gjenkjennelig Fredrik Floen-vis. Det er gjennomført trashy, kjempebarnslig og, bokstavelig talt, sykt morsomt. Jeg får assosiasjoner underveis til alt fra South Parks Uncle fucker-prompedans til 1500-tallets grovkorna studier i overdrivelser i Rabelais’ historier om kjempene Gargantua og Pantagruel."

Chris Eric​hsen, Scenekunst.no

​

http://www.scenekunst.no/sak/dansen-pa-slagmarken/

​

https://www.aftonbladet.se/kultur/teater/a/P9w4x6/elandet-tar-sig-nya-former-i-galen-uppsattning

​

https://www.dn.se/kultur-noje/scenrecensioner/scenrecension-det-sista-eposet-ar-en-hejdlos-helkvall-med-for-mycket-av-allt/

​

https://www.dn.se/kultur-noje/scenrecensioner/scenrecension-det-sista-eposet-ar-en-hejdlos-helkvall-med-for-mycket-av-allt/

​

https://klassekampen.no/utgave/2019-10-25/nesten-som-en-bonn

​

http://www.scenekunst.no/sak/antiheltane-sitt-epos/

​

​

WE COME IN PEACE

​

 "Det blir gradvis lysere slik at musikerne kommer til syne, de er kledd i hvert sitt heldekkende kostyme, fascinerende maksimalistisk og detaljert. Den svarte, hullete scenografien, som foreløpig har hengt ned fra taket og dekket for utsikt, dras i av vesenene, rommet åpner seg og etableres som en mer gjenkjennelig scene-sal situasjon der bandet står bakerst. De utenomjordiske må ha gjort seg litt kjent med scenekunstneriske konvensjoner på den lange reisen hit. På et rasjonelt nivå skjønner man ikke hva disse vesenene driver med. Det musikalske landskapet er drivende, det synges om dystopi, en kritthvit mikrobølgeovn treffer meg i hvitøyet og konsertlys lyser opp et sceneteppe med forestillingens tittel som klippede bokstavhull. "

Marte Reithaug Sterud, Shakespearetidsskrift.no

​

http://shakespearetidsskrift.no/2019/09/we-come-pieces

​

https://www.aftenposten.no/kultur/i/xPX7mQ/anmeldelse-we-come-in-peace-la-oss-legge-oss-i-gresset-og-kikke-paa-stjernene

​

https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_we-come-in-peace_-pa-dansens-hus-1.14711505

​

http://www.scenekunst.no/sak/vi-trenger-kjaerlighet/

​

https://nattogdag.no/2019/12/nominerte-arets-scenekunst-2019/

​

​

FRU INGER TIL ØSTERAAT

​

"Upprepningen av repliker når komiska höjder när Fredrik Floen och Kjersti Aas Stenby som den fredlöse adelsmannen Olav Skaktavl respektive Fru Inger har sitt första möte. Han upprepar maniskt väsande «Fru Inger!» medan hon väser tillbaka «Ja?» en lång stund, tills hon börjar fråga hur han kan veta det han vet efter att ha levt gömd i 20 år och han väser «ja vel vet jeg» — en helt corny replik, som framförd maniskt plockas ner i sina beståndsdelar och slutligen tappar all sin betydelse. Den följs av «Jeg vet alt!» som också upprepas på samma sätt, under vilken han pekar åt alla håll. Så är scenen slut. Den förklarande och för publiken informativa, historiska dialogen är borttagen. Det är utstuderat groteska karaktärer: han är klädd i ett stort vitt skägg som räcker ner till skrevet och täcker hela hjässan, med rödsminkade ögon som tittar fram ur håret. Hon klädd i någon slags parodi på en tidig baddräkt, med stora volymer tyg på huvud, armar och ben, och den ser ut att välta omkring på den lilla kroppen. Kostymerna hamnar alltid på gränsen till det opraktiska och visar på Floens vildsinta fantasi. På samma gång tidstypiska kläder från en 1800-talsuppfattning om hur 1500-talskläder såg ut, vridet till trashig, expressiv form. Också maskarbetet är groteskt, och det ser ut som om en bildkonstnär har målat med tjock oljefärg i ansiktet på aktörerna, inte med sin pensel, utan med spaden."

SVANTE AULIS LÖWENBORG, shakespearetidskrift.no  

​

http://shakespearetidsskrift.no/2018/08/theatrum-maximum

​

​

VIKINGS OF HELGELAND â€‹

​

"Som luttrad kritiker blir jag bara provocerad av att de försökt sminka över sin grunda, konstnärliga idé med blaffig kostym, kladdig mask, dialektbuskis, taffliga improklyschor och metaironisk amatörteaterscenografi." Cecilia Djurberg, Aftonbladet 

​

https://www.expressen.se/kultur/scen/hejdlost-och-harligt-med-vikingasapa-pa-turteatern/

​

https://www.svd.se/vildare-och-galnare-teater-finns-inte?fbclid=IwAR2LF9LIuZ2n2hFzP0TqDvi1ZQ_wkmVSnAx4hocIfhp48iNsGamGrlKwLIM

​

https://www.aftonbladet.se/kultur/teater/a/EorOGj/det-finns-inget-bra-att-saga-om-detta-haveri

​

https://www.dn.se/kultur-noje/scenrecensioner/scenrecension-vikingarna-pa-helgeland-pa-turteatern/

​

http://shakespearetidsskrift.no/2019/01/i-karrtorp-ar-det-hart-ruskigt-och-kallt

​

"Masker och dräkter i den inledande sången om hur hårt, smutsigt och kallt livet som viking är på Helgeland och hur svårt det är att vara man, men ännu sämre att vara kvinna, erinrar vad gäller sminkningen mest om den just förgångna Halloweenhelgen. (...) Inspirationen från Jan Fabres Mount Olympus är tydlig – och faktiskt når man en snarlik art av katharsis när aktörernas (med hjälp av yoghurt och röd saft) blodiga danskamp intill utmattning med Fredrik Floen i centrum får beledsaga Hjördis mordiska replik." 

ROLAND LYSELL, Shakespearetidskrift.no 

​

​

​

DIORAMA ​

​

"Among these rocks, where the foam breaks out, soft sculptures of metallic reflective materials are hidden and detached from the horizon. A sound resonates, the Diorama can begin. Cradled by the waves and the deep sound layers that are superimposed on nagging techno, the panorama is imperceptibly transformed. The mineral forms move, regroup or extend in an extreme slowness. The sun slowly rises and its light twinkles the fabrics by tinting them with a purple and iridescent glow."  Léa Poiré, Mouvement.net

​

http://exeuntmagazine.com/features/diorama-shoalstone-pool-fiksdal/

​

http://www.scenekunst.no/sak/byens-hjerte/

​

https://www.dagsavisen.no/kultur/scene/happening-pa-huk-1.1112909

​

http://www.mouvement.net/critiques/critiques/diorama-night-tripper

​

http://shakespearetidsskrift.no/2018/03/narvarande-i-oslo

​

https://politiken.dk/kultur/scene/art7871771/Gadeteater-i-en-coronatid-Det-ligner-en-krydsning-mellem-Hotel-Pro-Forma-og-futuristisk-avantgardekunst-men-med-%C3%A9n-afg%C3%B8rende-forskel

 

​

"Utövarna, klädda av Fredrik Floen i olika formationer, oidentifierbara som kostymer eller scenografi. Det var former som döljer den mänskliga kroppen men där kroppsligheten tar plats i samspel med naturen, en kostym som innehåller något organiskt, nästan amöbalikt, och som sakta rör sig i runt i landskapet." Svante Aulis Löwenborg, Shakespearetidskriftet.no 

​

​

​

DIORAMA_POLITIKKEN.png

VESPERTINE

​

https://www.nrk.no/kultur/nar-bjorks-_vespertine_-blir-opera_-lager-norske-fredrik-floen-kostymene-1.14055266

​

»Eine überwältigende Mischung aus Videokunst (Adam Ryde Ankarfeldt), phantasievoller Bühnenarchitektur (Maja Ziska), Lichteffekten (Jesper Kongshaug), märchenhaften Kostümen (Frederik Floen) und natürlich den Klängen der Isländerin.«

 (Die Rheinpfalz, 28.05.2018)

​

"Adam Ryde Ankarfeldt’s video visualisation delve deep into the microscopic. Fantastic worlds of colour and shapes appear, are projected. Photographs and videos of cells, the network inside the brain as well as the microscopic, translucent building blocks of life. It is staged in visionary and utopian style, with Maja Ziska’s scenography and Fredrik Floen’s costumes."        Rhein-Neckar-Zeitung vom 28.05.2018.

​

»So kann Oper auch aussehen: Diese musikalisch beglückende und bildstarke Inszenierung von Björks Popalbum »Vespertine« liefert den Fingerzeig, wie sich zwei Genres gegenseitig befruchten können.« (Stuttgarter Zeitung, 29.5.2018)

 

»Ein Popalbum als Oper? Das Mannheimer Nationaltheater hat das Experiment gewagt und einen faszinierenden Abend im Opernhaus geschaffen.« (Rhein-Neckar-Zeitung, 28.05.2018)

 

»Eine überwältigende Mischung aus Videokunst (Adam Ryde Ankarfeldt), phantasievoller Bühnenarchitektur (Maja Ziska), Lichteffekten (Jesper Kongshaug), märchenhaften Kostümen (Frederik Floen) und natürlich den Klängen der Isländerin.« (Die Rheinpfalz, 28.05.2018)

​

»Das Orchester des Nationaltheaters gibt das kosmogene Zirpen und das ozeanische Rauschen auf sirrenden Streichern und erdtiefen Bläsern, auf silbrigen Perkussionsinstrumenten und bauchigem Schlagzeug authentisch wieder.« (Mannheimer Morgen, 28.05.2018)

 

​

»Die ins Symphonische übertragenen, aber keineswegs verfremdeten Klänge sowie das anspielungsreiche Bühnenbild überführen die Popästhetik auf beeindruckende Weise ins Operngenre.« (Mannheimer Morgen, 28.05.2018)

 

»Die oftmals im Mehrspurverfahren aufgedoppelte Stimme der Isländerin wird von zwei kongenialen Sopranistinnen, Ji Yoon und Aki Hashimoto, in ergreifenden Duetten umgesetzt.« (Die Rheinpfalz, 28.05.2018)

 

»[…] die Figur der Wissenschaftlerin und ihrer Doppelgängerin, fulminant gesungen von den asiatischen Sopranistinnen Ji Yoon und Aki Hashimoto.« (Stuttgarter Zeitung, 29.05.2018)

​

»Die Mannheimer Bearbeitung klingt denn auch kaum nach Pop, sondern nach großer Oper […] .« (Rhein-Neckar-Zeitung, 28.05.2018)

​

​

​

bottom of page